Til alle som får inn NRK P2

Post Reply New Topic

Mandag 19 oktober kl 12:30 (antagelig med reprise 22:30, foruten tilgjengelighet på nett) kommer Verdt å vite spesial, som skal handle om Aspergers. Veit jo ikke om det kommer fram noe interessant der, men tenkte at det kanskje kunne være av interesse for alle som kan ta inn denne radiokanalen.

Var det forresten noen som hørte P2-akademiet “Den forunderlige verden av Asperger syndrom” med Gro Dahle i fjor?

Mange tak for info. Det glæder jeg mig da til at høre, men det må blive genudsendelsen (reprise), eller over nettet, for jeg er på arbejde (job).

EDIT: Er det gamle fra P2 noget man også kan finde på nettet?

Hei, Special Kid

Jeg regner med at dette programmet også sendes i reprise i kveld kl 22:30 (det er vanlig reprisetid for Verdt å vite).

Får du det ikke med deg i dag, kan du finne det på
http://www.nrk.no/programmer/sider/verdt_aa_vite/


Jada, det gamle P2-akademiet kan du finne på
http://www.nrk.no/p2_akademiet/
Du må bare gå litt lenger ned på siden så finner du Den forunderlige verden av Asperger syndrom.

Dette ser jeg fram til.

Tack för att du tipsade om det här programmet, Skilpadde! Jag har just lyssnat på det. Intressant.

Jag tyckte nog dom idylliserade det hela lite för mycket .. Att alla med AS är små snillen och hur nöjda och välfungerande som helst. -- Kul att höra hur som helst. Tack igen!

Jeg hørte på det forrige intervjuet på NRK-Nett TV, ikke så ille.

Jeg hørte nå på det andre, det hadde noen likheter med det første, det første var en del bedre.

Jeg er enig at fremstillingen var litt forenklet. Gro Dahle har en tendens til å fremtille Aspergers som en barne/ungdoms-ting. Selv føler jeg at det AS-relaterte som var vanskelig for 15-20 år siden er vanskelig fremdeles. (For eksempel det å holde en samtale i gang.)

Jeg skulle også ønske at det hadde kommet bedre fram at også jenter kan ha besettelser og være rigide og mistilpassede; selv har jeg mer "gutteversjonen".

Men alt i alt synes jeg det var interessant og veldig bra at Verdt å vite fokuserte på det. Kudos til dem for det!

jeg så ikke programmet, men barne/ungdoms greia er noe jeg har merket før, i min søken etter info på norsk.

jeg finner så og si ingenting om aspergers i voksne, kun i unger og unger som allerede får oppfølging.
litt irriterende

Det var radio, ikke TV, og du kan finne programmene på linkene ovenfor.

Dette er det eneste jeg har funnet om Aspergers hos voksne.

http://autismesiden.no/userfiles/file/B ... edning.pdf

Vi eksisterer visst ikke i literaturen...

Jeg vidste ikke, at den opfattelse var almindelig, at besættelser / særinteresser kun var en drenge (gutte) ting? Eller at være rigid og mistilpasset?

Det tog dog nogen tid for mig at finde ud af, at jeg faktisk havde (haft) særinteresser, fordi jeg ikke levede op til det sædvanlige billede af en, der er vild med computere, tog og dinosaurer. I stedet var det spansk, latin, Pippi Langstrømpe (som lille) mv.

Rigid, det er jeg vist, men ikke så meget, som jeg var engang, tror jeg. Jeg var også mere mistilpasset som barn, eller var det bare de andre der ikke forstod mig?

Men det kan da være, jeg vil prøve at høre programmerne, det lyder interessant.

Ifølge Gro Dahle er Aspergers mer usynlig hos jenter. De har mer “sosialt akseptable interesser eller diller, som sjelden blir til besettelser”. Dette passer veldig dårlig på meg. Jeg har hatt betydelige besettelser opp gjennom årene. Da jeg var mellom 2 og 6 år var det f eks biler, tog, Mikkeline rev (figur fra bladet Bamse), tvillinger, London og eventyret om de 3 små griser. Dette var kanskje mer diller og interesser (transportmidler er en interesse jeg har beholdt, men ingen besettelse. Derimot kan deler av den bli det, som min interesse for fly og interesse-som-ble-til-besettelse for Concorde-flyet, for eksempel.) på den tida når jeg sammenligner med de sterke besettelsene jeg fikk senere. Som 6-åring hadde jeg det som kanskje var min første virkelige besettelse, den lille nabojenta C som var 6 år yngre enn meg. Jeg tror moren hennes var rimelig lei av maset mitt om å få passe henne!
Deretter har besettelsene gått slag i slag. (Må ikke forveksles med interesser og særinteresser.)

I dag er jeg fremdeles interessert i paleontologi, på barneskolen var det en særinteresse som jeg visste alt om (som var tilgjengelig den gangen), men ikke var besatt av.
Jeg har vært besatt av andre folkegrupper (men jeg tror det muligens kan skyldes at jeg aldri har følt noen som helst tilhørighet til dette samfunnet i det hele tatt og at jeg kanskje ubevisst har sett etter andre steder jeg kan føle meg hjemme. Bare en tanke) og ei rekke andre ting som jeg ikke aner hvorfor ble besettelser.

Både Gro Dahle og Tony Attwood påstår at jenter ofte er mindre mistilpasset enn gutter eller i det minste være mer usynlig autistiske bl a fordi de er flinkere til å observere andre jenter, og at de hermer etter dem. De kan herme kroppsspråket f eks og i Dahles tilfelle finne small talk og sladder kjedelig, men likevel bli sittende og smile og nikke til den andre jenta.

Det er noe jeg aldri gjorde. Small talk og sladder har aldri interessert meg og jeg unngår slike samtaler som pesten (eller svineinfluensaen!) Jeg har aldri hermet etter noen eller spilt interessert.

Faktisk var jeg 9 år før jeg idet hele tatt fant ut at kroppsspråk eksisterte.
Foreldrene mine og jeg hadde vært ute og handlet da vi traff en gutt i klassen min. Han sa hei, jeg sa hei. Han så på meg og smilte. Jeg så ned og tenkte at det var pussig å treffe ham her – det var sjelden jeg så noen fra skolen i fritida. Jeg hadde ikke noe mer å si, han sa heller ikke noe og gikk. Faren min spurte om jeg ikke likte A. Hæ? Jeg hadde verken noe for eller i mot ham. Da påsto faren min at jeg ikke hadde peiling på hva jeg sendte ut og at jeg visstnok skal ha vært svært avvisende mot A.

Jeg ante ikke at kroppsspråk fantes, at hvordan man ser ut i fjeset og hvordan man står og sånt skal si en noe. Jeg hadde sett at de andre ungene av og til gjorde forskjellige ting med fjeset, men jeg ante ikke at det skulle være et slags språk.
Faktisk så jeg på det de gjorde som upassende, og jeg så alltid vekk når de gjorde det og ventet på at de ble normale igjen. I mitt indre undret jeg på om de visste hvor stygt det var (alle negative følelser).
Jeg tror jeg trodde at det å vise negative følelser i form av ansiktsuttrykk var å skjære grimaser, noe jeg visste var slemt. At de blamerte seg ved å gjøre det.

Da må det vel bli misforståelser!

God beskrivelse, selv om en del ting som jeg opplever annerledes, som det å virke normal er utenomjordisk for meg, jeg blir sliten og irritert av å ha folk som ikke er vennene mine eller familiemedlemmer rundt meg over lengre tid, jeg ville blitt knekt og utviklet psykiske problemer hvis jeg hadde prøvd å oppføre meg på den typiske "hahahaha" sosiale væremåten, det blir for falskt, jeg har hørt det er mulig å kurere Asperger, ved hjelp av terapi, men det ville jeg ikke gjort, når det kommer til å oppfatte ting bokstavelig, forstå kroppspråk har jeg skjønt det siden 6 år at ord som "chill" og "piece of cake" betyr slapp av og veldig lett, jeg er glad I å utnytte meg av dem selv, og det typiske skuldertrekket har på den samme tiden også vært kjent av meg, jeg har forstått ironi siden ungdomskolen, jeg er selv ironisk av og til, men jeg har aldri likt sarkasme, en del sarkastiske mennesker kan være drittsekker, om øyekontakt, da har jeg ikke så store problemer, men jeg misliker å se dritteskker I øynene som folk flest, det samme gjelder kroppskontakt, jeg liker å klemme bekjente, men blir rasende hvis en som har påført meg noe dritt, en person jeg misliker prøver å klemme meg, men på det sosiale har jeg aldri vært så god på, jeg har kun 8 venner, 5 NT'ere og 3 aspergere, men resten var en veldig god beskrivelse.

Enig i alt dette, men jeg blir faktisk sliten av familie og det jeg har hatt av venner også, og må trekke meg unna en stund før jeg føler meg bra igjen.

Jeg skjønner fremdeles ikke ironi, men oftere enn ikke skjønner jeg sarkasme.

Jeg avskyr fysisk kontakt, uansett hvem det er med. En vanlig kommentar fra moren min: "Uff, tok jeg på deg?" (Når jeg vre/vrir meg unna).

BARE 8 venner?!? På det meste, på ungdomsskolen, hadde jeg 3 jeg så på som venner. Det er "rekorden" (med mindre brevvenner teller.)

Ironi er en slags høfligere sarkasme, det er mer godtatt å bruke ironi, men vær forsiktig når du bruker sarkasme, da er det ikke sikkert at man får et godt rykte. Om venner, noen kom og noen gikk, noen ble minner og andre til de jeg har i dag, jeg har prøvd MSN, men ble feiet bort.
I verste fall kan jeg bli irritert når jeg har hatt en dårlig dag og noen uskyldig puffer meg, men som regel skjønner jeg at de ikke mente det.